Spiste du taco på fredager, William??

Jeg tenker av og til på den berømte forlagssjefen og direktøren for Aschehoug forlag, William Nygaard. Jeg møtte han på en fest en gang, for ca. 20 år siden. Han var veldig hyggelig. Fornem, distingvert, høflig. William ble født inn i en familie av redaktører og forleggere, og kursen hans var nok staket ut fra tidlig av. Han har gitt ut mange tusen bøker, og han har blitt skutt på for å ha gitt ut en av dem. Nå er det sønnen Mads som styrer skuta i Aschehoug. Hva gjør du nå, William? Og hvordan var dine første år som forlegger? Kjørte du 100 mil på et døgn med bilen full av bøker, som en støvsugerselger med ord i lasten? Neppe.

Forrige helg var jeg i Bodø, jeg skulle på et seminar. Kjørte fra Harstad dagen før, og lastet bilen full av bøker. Man kan jo aldri vite. Ringte Bodøs bokhandlere mens jeg kjørte, og avtalte leveringer av våre to utgitte bøker. Mistet ferga i Lødingen med tre minutter. Mens jeg ventet på neste ferge, fant jeg en fin, liten bokhandel der også. Følte meg som en av dem jeg daglig avfeier på telefonen; de som med overdrevent hyggelig stemme sier heiii og er så dus at man lurer på om man er i familie. Men den vennlige mannen som jobber minst like hardt som meg for å få folk til å lese på papir, kjøpte 20 bøker. God stemning i børbørsonbilen.

Så stod jeg der, etter en lang og fin seminardag, på vei hjem til Harstad igjen, en fredag kveld. I novembermørket, i regnvær, med 45 bøker i en handlevogn. På parkeringsplassen utenfor Nord-Norges største kjøpesenter som åpnet dagen før. Folk hadde sovet i kø fra 04:00, visstnok. Neppe for å kjøpe bøker. Kanskje de hadde billige støvsugere? Nettbrett? Det var ikke så mange andre som bar varer inn gjennom senterets hovedinngang, men mange som kom nedlesset ut. Jeg tenkte på William. Gikk han noen ganger sånn, med en handlevogn, med sine kjæreste og fineste bøker sirlig pakket i esker, rullende på grov asfalt med regndråper på brilleglassene og svette i sitt bølgete, sølvgrå hår?? Jeg begynte å le høyt, helt for meg selv, nå også gal kvinne med handlevogn, og tenkte på en annen mann jeg traff en gang, i San Fransisco, han hadde også en handlevogn. Og en hund. I handlevogna hadde han alt han eide. På toppen av klærne og maten og tingene i handlevogna lå hunden og sov. Jeg og den hjemløse mannen satt sammen på en benk ved Fisherman´s Wharf i mange timer. Jeg husker ikke alt vi snakket om. Det var ikke bøker. Kanskje det var om livet, liv som fyller mange bøker. Det var en fin stund, det husker jeg.

På parkeringsplassen i Bodø følte jeg meg aller mest som han, den hjemløse med handlevogn. Jeg er nok mer en Tomy Sharif enn en William, tenkte jeg mens jeg tenkte på William Nygaard og familiebedrifter, gründerbedrifter, om å ville noe så sterkt, om å gå glipp av fredagskvelder hjemme med ungene. Jeg skulle kjøre bil i seks timer, jeg hadde god tid til å tenke, til å lengte.

Spiste dere taco på fredager, William? Gikk du glipp av mange kvelder med ungene dine, William? Var det verdt det?

-Vennlig hilsen en som har startet et lite forlag og lurer på mye.